Bilde: Ivar Hjelvik – Harstad Tidende

Mandag 13. mai møtte laget igjen byens politikere til kamp. Det endte med seier 10-4. En fantastisk kamp, topp innsats, og ekte idrettsglede. En fullsatt Stangneshall ble begeistret for Harstad Funkis. Samtlige spillere leverte gode prestasjoner, og når de to yngste og nyeste spillerne entret banen var det det tydelig at også de hadde fått med seg hva trenerne ønsket.

Harstad Tidenes sportsjournalist Ivar Hjelvik var klar i sin dom over kampen. Her er den gjengitt.

Kjære folkevalgte politikere. Har dere blitt helt fullstendig historieløse?

I så tilfelle, så er det på tide å ta dere tilbake til den vakre vårdagen 22. mai 2023. Da hadde gresset muligens blitt litt grønnere, og fuglene kvitret litt mer enn hva som nok er tilfellet i dag. Det står likevel i grell kontrast til været, som bar bud om at sommeren var på full vei inn i Harstad. For det var også en mørk, mørk dag i historien for dere politikere.

Dere inntok Stangneshallen som vinnere, men var ikke like høy i hatten da dere forlot noen timer senere. Karl Johan Ellefsen hadde bombet ballen bak Ingrid Klein Hedlund i målet, og sørget for at Funkis vant 4–3. Da ble det en slags «walk of shame» ut av hallen. For det er meget godt mulig at politikk ofte er et lagspill i praksis. Men det dere viste fram på håndballbanen var at man ikke akkurat var i Gildeserien når det kom til håndballnivå.

Revansjesugne
Det som var så utrolig kjekt for dere i Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet, SV, Miljøpartiet, Fremskrittspartiet, Rødt og de andre politiske partiene som var representert på banen, var at Harstad Funkis var tidlig ute med å vise sin noble sportsånd. Det skjedde ved at de var frempå, og tilbød en returkamp ikke mange minuttene etter at man hadde jublet over seieren i møtet dere imellom. Muligheten til oppreisning var til stede. Dere kunne i teorien fått en gyllen mulighet til å hente hjem en smakfull revansj. Flere hundre mennesker kunne faktisk ha fått vite at man ikke behandlet en håndball som et fremmedlegeme som man ville bli kvitt. Man kunne rett og slett ha fått muligheten til å ta tilbake en god bit av æren, og litt av verdigheten som var knyttet til dette oppgjøret. Et oppgjør som rundt 300 mennesker fikk med seg i fjor, og nesten like mange hadde valfartet til hallen for å få med seg i år.

Men jeg fikk bange anelser på deres vegne. Det gjorde jeg allerede før kampen var blåst i gang.

Med for å ha det artig
Det skjedde da jeg snakket med Espen Ludviksen i forkant av oppgjøret. Mannen som hadde vist et lite gram av ferdigheter da han lobbet inn skåringen som da utlignet Harstad Funkis ledelse, men som ikke holdt hele veien til mål. Mannen som i kraft av en bortreist ordfører, Kari-Anne Opsal, hadde fått den store gleden av å være politikernes høvding og alfahann denne dagen. Som man skulle tro hadde kjørt kadaverdisiplin for å drille inn offensivt forsvar og raske kantoverganger. Men var det hva han formidlet da man forsiktig spurte om forberedelsesfasen inn mot årets oppgjør? Nei.

Eller som Kjartan Lauritzen så godt formidler det:
«Ka-ka-ka-ka e det som skjer?».

Moro å delta
For i tonen var det var på ingen måte en sulten sjef som skulle drive sine kolleger til tverrpolitisk enighet om seier.

For det skammens kapittel fra fjorårets dont i Stangneshallen satt tydelig ikke fremst i frontallappen. Selv om de folkevalgte hadde gått mann av huse for å slutte opp om kampen, så var de i realiteten sjanseløse. Man skulle jo tro at det faktisk var slik at man kanskje hadde lagt inn en runde med håndball sammen etter at man hadde kastet politisk ball med hverandre i etterkant av et kommunestyremøte eller to. Men det hadde man visst helt tydelig ikke gjort.
Og det fikk man pisk for i Stangneshallen mandag ettermiddag.
For Harstad Funkis hadde trent. Og det vistes.
– Det aller viktigste er at vi skal ha det artig i dag, sa han.

Potetmos fra Funkis
Fra Harriet Hansen hadde dunket inn 1–0 i kampens åpningsminuttet, til det var pause var det kun ett lag på banen. Harstad Funkis var totalt dominerende i banespillet. Gang på gang brøt tilskuerne ut i jubel over hva TH-laget til Harstad Håndballklubb vartet opp med i egen stue. De hadde varmet opp med Bleikturneringa i april, og hadde tydelig toppformen kvesset foran oppgjøret. Det var godt å se. For på andre sida var det en gjeng som så ut til å ha tatt sommerferie allerede.

De eneste små lyspunktene fra politikerne var individuelle prestasjoner. Eivind Stene overlistet Jørn Helge Johnsen i Funkis-målet kun en eneste liten gang i løpet av hele kampen. Even Aronsen gjorde hva han ikke gjorde i fjor – nemlig å sette inn et susende langskudd fra 9-meteren. Men det var også det.

7–3-ledelse til Harstad Funkis ved pause ble til 10–4 da sluttsignalet gikk. Det ga mange muligheter til at dagens tilskuerne fikk kjenne på den massive idrettsgleden som laget bidrar til. For dem som hadde kommet for å se freske og flotte politiske godbiter på håndballbanen, måtte gå skuffet hjem.

Godbit til slutt
Så skal de ha det, de folkevalgte politikerne, at de var gode tapere. De innrømte nederlaget, og innrømte også at de var for dårlige. Det var fint. De aksepterte nederlaget. Det var fair and square. Samtidig klarte de også å skape en ny jubelbølge i hallen da de dro fram en sjekk på 5.000 kroner til laget.

Så er det likevel grunn til å være tankefull etter denne kampen. For politikerne må nok ha gjort noen feil da de sa ja til både turnhall og kunstfrossen isflate. Det som vi, og dem i særdeleshet tydeligvis trenger, er håndballhaller på hvert nes. Å oppsøke en slik bør være obligatorisk om man er en kampklar politiker som ønsker revansj i år tre.

Bilde: Ivar Hjelvik – Harstad Tidende

Bilde: Ivar Hjelvik – Harstad Tidende